Oppdagelsen

Finnes det lytefrie mennesker? Finnes det mennesker som er eiegode, fantastiske og helt uten dårlige egenskaper? Som alle ser opp til, som alle vil være sammen med og ha en del av. Finnes disse menneskene?

Er jeg selv et slikt menneske? Er jeg selv helt uten dårlige egenskaper?

Dagen i dag er en dag for oppsummering av vonde følelser, en dag for å omfavne sin egen sårbarhet, en dag for å se det urettferdige i hele verden. Jeg lever et liv så rikt og flott med mange fine mennesker rundt meg. Jeg trives med meg selv og med mitt, og lengter ikke etter noe annet. Allikevel har jeg siden nyttår opplevd en del trasige hendelser jeg gjerne skulle vært foruten. Jeg er lei meg, og vet at det skal mye til før denne følelsen vil forsvinne helt. En av mine dårlige egenskaper er at jeg kan bli så fryktelig lei meg, jeg kan bli så veldig såret, jeg kan føle meg så tråkka på, så forferdelig dårlig behandlet. Dette kan skje når jeg føler jeg blir utsatt for arroganse, sjalusi, undertrykking, taushet, feighet, løgn, ignoranse, intoleranse, utydelighet og uærlighet.

Dette er egenskaper jeg mener jeg selv ikke har, og det er egenskaper jeg ikke har noe til overs for. Av og til opplever man at personer man har hatt tillit til besitter noen av disse egenskapene, eller skal vi kalle det lyter. En slik oppdagelse kommer ofte overraskende fordi man trodde dette mennesket bare var godt. Jeg har vanskelig for å takle slike opplevelser, men likevel må opplevelsen takles, man må gå videre med hevet hode, med stolthet, med visshet om at man selv har opptrådd annerledes, selv om den oppførselen heller ikke har vært noe å skryte av. Jeg har også oppført meg dumt, men oppdagelsen gjør at jeg egentlig føler en slags befrielse. Man har fått bekreftet en vond følelse. Og det er ikke noe nederlag. Jeg må venne meg til den tanken: det er ikke noe nederlag. Personen var ikke helt lytefri, det tok bare en stund før jeg oppdaget det.

Likevel ønsker jeg å si unnskyld. Jeg ønsker å tilgi. Jo, jeg tilgir for at det ble som det ble. Vi har begge skyld i det. Han sa til meg en gang: “Du skal ikke angre på det du gjorde. Du skal angre på det du ikke gjorde.” Derfor er det en befrielse å skrive disse ordene.