Å, jeg vet en seter

Ikke med så veldig mange “gjeter”. Ikke en “gjet” å se i mils omkrets, og det kan forsåvidt være helt greit, for geita har det med å følge etter i hælene på deg, og noen kan være ganske innpåslitne også. Men altså ikke en eneste geit, ingen sau, ikke en hoggorm en gang. Bare tørt føre, stålende sol, en helt vanlig torsdag ettermiddag, måneden er mai, og gradestokken viser nære innpå 20 grader. Det er da man sier adjø til jobben, får på seg fjellskoa, kjører et lite stykke, og fjellet er vårt. Bare vårt. Helt innerst i dalen, før man begynner klatringen til det fjellet jeg ikke var på i dag, finner vi stølene. En helt liten landsby med støler er det som ligger der på rekke og rad. Alle restaurert og alle i bruk, selv om man ikke støler lengre. Ut på sommeren vil det kry av sau her inne, og tar du turen en sommerdag, kan du bli invitert både på kaffe og vafler og en god prat. Etter mange regnværsdager på rad vil elva gå i store stryk nedover, men i dag er den stille. Og stille er det også her oppe. Stille og fredelig, tankene får lufte seg og kroppen får den mosjonen den trenger en torsdag ettermiddag i mai.

Oups på Hjarteplaneten

Alle har vi vel trasige dager av og til, og jeg skal være så ærlig å si at jeg har vært en tur nede i kjelleren. Jeg er der forsåvidt fremdeles, men har kommet noen trinn opp trappa. Det vises nok ikke på meg at jeg har vært litt nede, eller at jeg er litt nede, men de som står meg nærmest merker det jo. Jeg vil ikke la det vises, og jeg kan ikke la det vises. Jeg har en jobb som gjør at jeg møter folk som har det verre enn meg. Så jeg prøver å sette det hele i perspektiv. Kommer meg ut av uføre ved hjelp av hardtrening, yoga, hagearbeid og bøker.

En god bok å ha i veska og å slå opp i innimellom er “Oups - Sol i hjartet” av Kurt Hörtenhuber og Conny Wolf.

Oups viser hvordan vi kan se lysere på livet, selv på tunge dager. Oups fra den fredelige Hjarteplaneten ønsker å lære menneskene hvordan de kan gjøre dårlige dager om til gode. Derfor foreslår han for den nedtrykte vennen Mats at de skal ta seg en spasertur i frisk luft. Boka får meg til å smile, og så liker jeg tegningene i den. En helt enkel og søt bok, nesten litt naiv i sin enkelhet, men den får meg til å tenke. Og så blir jeg litt lysere til sinns.

Ellers ønsker jeg meg flere bøker å slå opp i. Hvis noen har lyst til å gi meg “Storeulvsyndromet” av Thomas Hylland Eriksen og “Modum Bad 150 år” av Catharina Jacobsen og Ketil Bjørnstad, så hadde jeg faktisk blitt ganske glad.

Det verste ved England

Det er mye jeg liker ved England. Jeg liker bl. a å kunne gå inn på Marks & Spencer å kjøpe meg en plastikkeske med oppdelt frukt, og så vite at jeg etter å ha spist denne har fått i meg 5 for dagen, som jo er anbefalt. Jeg liker at de fortsatt har postkontor rundt omkring; jeg liker de røde gammeldagse postboksene og navnet “Royal Mail”. Det får ordet “post” til å bli litt mer viktig. Jeg liker telefonboksene. Jeg liker landskapet når vi kjører mellom de store byene. Jeg liker de små byene med mursteinshus, en murkirke og en County Hall. Jeg ser for meg Miss Marple, ladyer og søte prester. Jeg liker kaniner som virrer rundt. Jeg liker herregårdene. Ikke minst liker jeg språket.

Men det er også mye jeg ikke liker. Jeg kan ikke si at jeg misliker det, for det er jo ganske sjarmerende. Pengestystemet med alle småmyntene er jo egentlig ganske søtt. Og det at de kjører på feil side av veien, får vi jo bare leve med. Det viser jo bare at de har bodd alt for lenge på sin egen lille øy. Og så har vi de der stikkontaktene. Husk alltid å ha med adapter!

Men det verste - det verste er altså blandebatteriene. Det er ikke sjarmerende en gang. De er bare fullstendig tåpelige.

Hvordan bygger man en jordkjeller?

Hva har jeg gjort de siste 24 årene? Jo, jeg kan jo begynne å ramse opp. Mye er vesentlig, andre ting er uvesentlig, noe bør gå i glemmeboka, noe har gått i glemmeboka, noe er helt uforglemmelig. Disse 24 årene har formet meg som den voksne personen jeg er i dag. Jeg har gått fra tenåring til voksen, jeg har tatt utdanning, jeg har reist og bodd både her og der, jeg har hatt kjærester, fått venner, mistet venner, festet, feriert, elsket, gifta meg, jobbet, skiftet jobber, fått unger, kjeftet, hatt det hyggelig, hatt det trist - tiden har gått, jeg har blitt eldre, verden har vært i endring. Samtidig har det levd en ung dame, i Østerrike, nede i en kjeller, hun har blitt eldre, hun har vært innelåst, borgjemt og bortglemt. Offer for en grusom handling. Av sin egen far. Min far er død, og til tider savner jeg han noe så bort i veggen. Damen i Østerrike vil ikke mer se sin egen far.

Hvordan er det mulig at slikt noe kan hende? At ingen ser. At ingen tar seg tid til å se. At ingen lurer. Hvordan bygger man en jordkjeller? Og hvordan i alle dager får man et badekar inn i en jordkjeller? Og hvordan legger man inn strøm? Og vann? Og hvordan lager man mat når det ikke er ventilasjon? Og hvordan ser man ut etter 24 år i en jordkjeller? Og hvordan har man det inni seg? Hvordan formes man som menneske når man ikke får lov til å være et menneske?

Søndagsbilder

Man kan få tiden til å gå mens man venter på ferja.  Dersom man har et fotoapparat.

Oppdagelsen

Finnes det lytefrie mennesker? Finnes det mennesker som er eiegode, fantastiske og helt uten dårlige egenskaper? Som alle ser opp til, som alle vil være sammen med og ha en del av. Finnes disse menneskene?

Er jeg selv et slikt menneske? Er jeg selv helt uten dårlige egenskaper?

Dagen i dag er en dag for oppsummering av vonde følelser, en dag for å omfavne sin egen sårbarhet, en dag for å se det urettferdige i hele verden. Jeg lever et liv så rikt og flott med mange fine mennesker rundt meg. Jeg trives med meg selv og med mitt, og lengter ikke etter noe annet. Allikevel har jeg siden nyttår opplevd en del trasige hendelser jeg gjerne skulle vært foruten. Jeg er lei meg, og vet at det skal mye til før denne følelsen vil forsvinne helt. En av mine dårlige egenskaper er at jeg kan bli så fryktelig lei meg, jeg kan bli så veldig såret, jeg kan føle meg så tråkka på, så forferdelig dårlig behandlet. Dette kan skje når jeg føler jeg blir utsatt for arroganse, sjalusi, undertrykking, taushet, feighet, løgn, ignoranse, intoleranse, utydelighet og uærlighet.

Dette er egenskaper jeg mener jeg selv ikke har, og det er egenskaper jeg ikke har noe til overs for. Av og til opplever man at personer man har hatt tillit til besitter noen av disse egenskapene, eller skal vi kalle det lyter. En slik oppdagelse kommer ofte overraskende fordi man trodde dette mennesket bare var godt. Jeg har vanskelig for å takle slike opplevelser, men likevel må opplevelsen takles, man må gå videre med hevet hode, med stolthet, med visshet om at man selv har opptrådd annerledes, selv om den oppførselen heller ikke har vært noe å skryte av. Jeg har også oppført meg dumt, men oppdagelsen gjør at jeg egentlig føler en slags befrielse. Man har fått bekreftet en vond følelse. Og det er ikke noe nederlag. Jeg må venne meg til den tanken: det er ikke noe nederlag. Personen var ikke helt lytefri, det tok bare en stund før jeg oppdaget det.

Likevel ønsker jeg å si unnskyld. Jeg ønsker å tilgi. Jo, jeg tilgir for at det ble som det ble. Vi har begge skyld i det. Han sa til meg en gang: “Du skal ikke angre på det du gjorde. Du skal angre på det du ikke gjorde.” Derfor er det en befrielse å skrive disse ordene.

I svenskemodus

Fire svenske artister jag tycker om.  Fire sanger jeg eier i mitt indre.  Av og til er jeg i svenskemodus.

Å være lei seg

Kroppen føles tung, og i halsen sitter en klump som snart er i ferd med å sprenges. Det er vondt inne i hjertet, og jeg føler meg avspist. Avspist og funnet for lett. Undervurdert.
Jeg har lyst til å slå og denge og rope drit og dra. Jeg er så lei meg som bare jeg kan bli når jeg føler meg urettferdig behandlet. Og det gjør jeg nå.

Elskov på scenekanten

Langs hele Bryggerekken satt det folk denne ettermiddagen. Sola varmet fremdeles, det var høy solbrillefaktor og ølglassene gikk i skytteltrafikk mellom bardisk og bord. Det var den dagen det var mye driks i omløp. Den dagen Brann gikk på stortap på Nadderud. Det var en lørdag i april, en vårdag i Bergen, en av de store, da regn og kuling er glemt og gjemt.

Et par hundre sjeler trosset godværet og valgte teatersalen til fordel for uterestauranten. Vi skulle se Farlige Forbindelser, få med oss litt nakenhet og sex in natura på Den Nationale Scene. Selv satt jeg der på tiende rad med en begynnende hodepine etter en lang dag som konferansier på et musikkarrangement, og helt ærlig, jeg var ikke akkurat i toppform for het elskov på scenekanten. En hodepinetablett eller to hadde gjort seg, eller en tur ut og opp i høyden, eller en seng - helt alene for meg selv i mørket. Men mannen min og meg feiret bursdagen min og bryllupsdagen vår, og da skylder man ikke på hodepine. Man gjør ikke det.

Når jeg tenker Farlige Forbindelser, tenker jeg tunga til John Malkovich. Jeg tenker filmatiseringen av denne historien fra 1988. Jeg hadde ingen formening om at dette var en roman skrevet av Pierre Ambroise-Francois Choderlos de Laclos. Med boken Les Liasons Dangereouses som utkom i 1782 skrev Laclos seg inn i verdenslitteraturen. Her viser han både forakt for adelens noe utsvevende liv og en utpreget forståelse for kvinnens situasjon i samfunnet på den tiden. Romanen har gjort suksess på teaterscenen og har blitt filmatisert en rekke ganger, første gang i 1959 med Roger Vadim som regissør, sist i 2005 med Michael Lucas som regissør, og med Boy George i en av rollene. Det finnes både japanske og koreanske utgaver av filmen. Så det er altså ikke bare tunga til John Malkovich man skal forbinde med tittelen.

Boken teaterstykket er bygd på, er en brevroman, og den ble i sin tid lest som en nøkkelroman. Hvem som var romanfigurene var et yndet samtaleemne den gang på 1700-tallet. Dessuten går romanen langt i sin skildring av erotikken som ligger nær grensen til det pornografiske, og Laclos kritiserte også med denne romanen det franske samfunnet ved å la romanen utspille seg innen aristokratiet.

Her er det mye naken hud og lek med andres følelser. Det er råskap, begjær, kynisme. Det er teatralsk, ja, men likevel - replikkene gjør noe med meg. Måten de ter seg på setter i gang tanker hos meg. Jeg ser samleier, jeg hører stønn. Jeg vet hva det skal forestille, og jeg blir ganske ydmyk i min holdning til skuespillerkunst. For det er skuespill. Jeg er kikker inn i en verden så utrolig ukjent for meg. For et kjedelig liv denne adelen måtte ha, og for noen intrigemakere, for noen løgnhalser, for noen kyniske og utpekulerte mennesker.

Helt kort fortalt handler stykket om det erotiske og dødbringende spillet markisen av Merteuil og hennes tidligere elsker, Valmont, iscenesetter. Markisen vil hevne seg på en utro elsker, og vil at Valmont skal forføre den unge Cecile. Valmont på sin side ønsker seg så inderlig innenfor klærne på den tilknappede Madame de Tourvel. Det å forføre 15 år gamle Cecile er alt for enkelt for Valmont, men han er fanget av markisen, og det skal ikke mye makt og manipulasjon til fra Valmont side før Cecile er forført. Han klarer jo til slutt Madame de Tourvel også, før han kaster henne på båten.

Og jeg - jeg har det med å forelske meg dypt og heftig i filmer og teaterforestillinger. Jeg synes Gard Skagestad er utolig stilig der han vandrer rundt på scenen, slenger sitt legeme på sjeselongen, snor seg rundt kvinnene, forfører dem, prater smektende med dem. Han er langt fra så teatralsk som jeg har sett han før. For å si det sånn: Hadde jeg levd som adelsdame der i 1700-tallets Paris, hadde det ikke vært nei i min munn heller når det gjaldt en slik Valmont.

Nå klarer jeg jo heldigvis å skille teater og virkelighet, så når lysene er slått på etter siste applaus, vet jeg jo at jeg skal ut i Bergenskvelden med min mann, og at jeg heldigvis ikke har en slik Valmont i min nærhet. Jeg tror det hadde skapt problemer.

Frustrasjonsargumentasjon

Man skal ikke diskutere og argumentere når man er frustrert. Når man er frustrert skal man holde seg rolig og telle til ti eller hundre eller der omkring. Når man er frustrert skal man ikke prøve seg på argumentasjonsteknikk ovenfor personer. I alle fall ikke ovenfor de besteste beste personer.
I dag er jeg litt frustrert og har brukt litt dårlig argumentasjonsteknikk ovenfor den besteste beste person. Skal aldri gjøre det igjen. Jeg har brukt den der Roy Keane-metoden som radiohode introduserte meg for. For eventuelle nye lesere og nye bloggere: radiohode = forhenværende superblogger.

Med Roy Keane-metoden menes bl.a følgende:
a) man ser direkte eller indirekte bort fra argumenter ved å ikke svare på dem/forholde seg til dem
b) man prøver å i stedet diskreditere den som fremsetter argumentene, for derved å gjøre argumentene illegitime.

Det er bare helt teit å gjøre sånt. I alle fall ovefor de besteste beste av personer i denne verden.

Skal aldri gjøre det mer. Kors på halsen.

Mer igjen for pengene

I disse selvangivelsestider, der jeg er den heldige innbetaler av kr 83,- og min mann den heldige mottaker av 8000 kroner, i disse tider har avisene en stor oppgave.  De skal jo opplyse oss.  Si til oss at sånn og sånn gjør du for å sitte igjen med mest mulig.  VG tar oppgaven svært alvorlig.  I ti dager framover vil jeg her få råd om alt som gjelder min privatøkonomi, hva jeg kan spare en hundrelapp på og alt sånn.  I dag kan jeg få vite at det er billigere å kjøpe Lecablokker på Bauhaus enne på Byggmakker.  Nå har jo ikke VG tatt høyde for at jeg her ute i mitt grissgrendte strøk verken har Bauhaus eller Byggmakker.  Men slik er jo godt å vite da, åkke som.

Kjendistips er lurt, vet dere.  Mange kjendiser som vil dele sine sparetips med akkurat meg.  En frøken Tørresdal som elsker å shoppe, men som klarer å styre unna dette ved å arrangere byttekvelder med venninnene sine.  Hun anbefaler alle shoppegale/glade å gjøre dette.  Veldig kjekt tips, frøken Tørresdal.  Med mindre venninnene har ulik kroppsfasong.  Alle og enhver.

Det beste tipset står allikevel alpinkjendis Finken Jagge for:  “Setter du inn 1000 kroner på sparekonto hver dag, blir det fort en vane.”

For mitt vedkommende blir det en sabla god årslønn rett inn på sparekonto hvert år.  Og ikke et øre til overs til annet forbruk.

Takk for tusentipset, Finken.

Folk flest er født i april

Jeg velger meg april, skrev Bjørnson. Det er det mange andre som gjør også. Det er mange som finner det for godt å se dagens lys i april, foreksempel. For det blir gjerne slik når mamma og pappa har litt sengehygge i juli året før. Folk flest er født i april, faktisk. Statistisk Sentralbyrå sier så, og de skal jo vite hva de snakker om.

Fødselsdagenes 10 på topp
1. juli 14 621
1. april 14 500
15. april 14 394
21. mars 14 280
10. april 14 276
5. mai 14 237
6. april 14 140
5. april 14 127
18. april 14 124
22. april 14 106

I følge SSB har 419 596 personer bursdag i april, fulgt av 417 477 i mars og 412 950 personer i mai måned. De minst populære fødselsmånedene er desember med 355 691 fødte, så februar med 360 617 personer og oktober med 364 746 personer.

Så har vi dagen i dag da. 20 april. Noen kjendiser fant på å komme til verden på denne dag: Hele Norges Gro er 69 år i dag. Kristin Clemet har bursdag, Stian Barsnes Simonsen, ja - til og med Vibeke Skofterud. Dessuten var Hitler født denne dagen, men han kan vi passere i stillhet.

I hele Norge har 14 538 stykker bursdag 20. april. I Hordaland er det 1 467.

Fortalte jeg at jeg har bursdag i dag?